DANNELSE

Jeg har en stor og tykk bok som bærer tittelen «Dannelse». Den peker på at vi alle trenger allmennkunnskap, at vi har bruk for en felles kulturell hukommelse.

 Hvis vi skal bli oppfattet seriøst i det moderne Europa, trenger vi et minstemål av innsikt og forståelse, og så må vi lære oss å opptre på en dannet måte i det daglige. På det grunnlaget gir boken oss en revy av Vestens kulturskatter på det litterære plan. 

Nå kan nok ordet dannelse for en del mennesker ha en litt negativ smak av finkultur og overklasse. I gamle dager snakket man om de dannede klasser, og unge piker fikk spørsmål om frieren kom fra en dannet familie. I slike vendinger lå det lett en undertone av hovmod og forakt for dem med mindre dannelse: De udannede var lite verdt og et dårlig parti for en gifteferdig jomfru. 

Det er saktens en verdi å ha dannelse, å være seg bevisst at man er dannet. Men da vil jeg peke på noe helt grunnleggende, noe som er fraværende i boken jeg nevnte: Dannelse er først og fremst å innstille seg på at jeg er dannet av Gud. 

Bibelen sier at «Herren ... utspente himmelen og grunnfestet jorden og dannet menneskets ånd i hans indre.» Det er den samme Skapergud som sier: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg ...» En dannet person vet hvem som opprinnelig dannet ham eller henne, og at den grunnleggende og viktigste dannelsen skjer på det stedet der flest mennesker i dag dessverre mister livet: i mors liv. 

Når vi er bevisste på denne grunnleggende dannelsen som skjedde før vi ble født, tror jeg også vi kan møte livet med den rette åpenhet og ydmykhet: Åpenhet for ham som har skapt mennesket så uendelig innviklet og vakkert, og åpenhet for alt som ellers i naturen viser dannelsessporene etter en utrolig kreativ og fantasifull Skapergud. Da får vi også en ydmykhet som gjør at vi kan bli dannet i Guds bilde, med kjærlighet, tro, flid og innsats for våre medmennesker. 

Dannelse er for eksempel å ta imot ros for en god kake slik en kokk jeg leste om, gjorde det. Han sa: «Tenk på hva denne kaken består av: Melet i seg selv smaker ikke noe godt, det gjør heller ikke bakepulveret, heller ikke fettet eller de andre ingrediensene. Men så blander jeg dem sammen og setter det hele i ovnen, og vips, så blir det godt. På tilsvarende måte er det mye i livet som synes å være uten noen god smak. Men Gud er i stand til å sette sammen forskjellige ingredienser slik at det blir festmat ut av det.» 

Det kaller jeg dannelse: å se det store i det små, å gi ære til ham som dannet oss først, og som stadig danner det som ingenting er, til noe vakkert og godt. Takknemlighet er den mest utsøkte form for dannelse. 

Sann dannelse er frihet og glede. Den består ganske enkelt i å behandle andre akkurat som du ville like å bli behandlet selv. Et kjennetegn på et virkelig stort menneske er hvor dannet han eller hun behandler små mennesker.