BYRDEBÆRERE

BYRDEBÆRERE

Mange har hørt om Albert Schweitzer, den tyske legen som dro til Fransk Kongo for å ofre seg for dem som led mest. Han var fremragende og kjent både som teolog, kulturtenker, musiker og pasifist.

 Han ble da også nobelprisvinner i 1952. 

Sykehuset han drev i Lambaréné, fikk mange besøkende. En av dem forteller: «Han var åttifem år gammel da jeg møtte ham på hospitalet ved Ogowe-elva. I fritiden hans fikk jeg anledning til å samtale med ham. En hendelse husker jeg spesielt godt. Det var klokka elleve om formiddagen. Jeg vandret opp på en åskam sammen med Schweitzer. Plutselig forlot han meg og småsprang nedover bakken til et sted der en afrikansk kvinne strevde med en stor bunt fyringsved. Med beundring så jeg hvordan den åttifem år gamle mannen tok hele byrden fra kvinnen og bar den opp bakken for henne. Jeg protesterte og sa noen ord om varmen og hans høye alder. Schweitzer svarte bare: «Ingen bør bære en så stor byrde alene.» 

Denne sansen for å se andres byrder og bære byrdene for dem eller sammen med dem, er visst blitt borte på veien her hos oss. Å være byrdebærere er en verdi vi ikke må miste. Eller hva syns du? 

Å bære byrder for andre kan gjøres på mange måter. I en femteklasse var det fjorten gutter som ikke hadde et eneste hår på hodet. De var verken frikete eller nynazister. De ville bare identifisere seg med Jan, som fikk sterke medisiner mot kreft. Han hadde ikke noe valg. Håret falt av hodet hans i store tuster. Kameraten hans Nils fikk tolv andre gutter med seg. De barberte hele skallen så Jan ikke skulle føle seg utenfor. Nå kunne ingen se hvem av de fjorten som hadde kreft. 

Jans far snufset for å holde tårene tilbake da han så hva guttene hadde gjort. Han sa bare: «Jeg finner ikke ord …» 

Men det ordet er mulig å finne: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov,» står det i den gamle, gode boken. Ja, der finner vi også det fine ordspråket: «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.» 

Det er ikke sikkert vi skal ta byrden fra vår bror og søster. Kanskje vi skal bære en del av den. Eller bære den et lite stykke av veien. Eller gi en smak av oppmuntring, støtte og solidaritet som gjør byrden lettere. Vi kan gjøre mye ved å mobilisere fram hos hverandre en styrke vi ikke trodde fantes. 

Alle byrder skal ikke bæres. Vi kan kaste fra oss synd og skyld, ja, legge det på ham som er evighetens byrdebærer, Jesus Kristus. Vi kan også overlate til ham det som bekymrer oss. 

Men det er ikke lett i praksis. Byrder av sykdom, ondskapens følger, frykt og ensomhet kan vi prøve å bære for hverandre og med hverandre. Og sammen kan vi legge uroen for fremtiden i Guds hender. 

Vi kan ta imot invitasjonen fra ham som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Hos meg kan dere få hvile dere ut.»